onsdag 24. desember 2014

Det beste i livet er gratis.

Det er fredag ettermiddag før den tredje søndagen i advent. Jeg møter henne som skal være min følgesvenn ved Byparken i Bergen. Derfra bærer det oppover, om enn ikke til St. Peter, så i hvert fall opp til Nygårdshøyden. I Bibelen står det at Gud tar imot alle som tror på ham, men ved hans jorderiske hus i Johanneskirken på denne dag, er det tydeligvis andre regler. Her er det først til kirketrappen som gjelder. Vi har bare å stille oss bakerst i køen av skaren av bergensere i julemodus. Klokken er sånn cirka halv fem, men ennå er det en time igjen til konserten starter halv seks. Mange har allerede ventet her i flere timer for å sikre seg gode plasser. De vil ha et pustehull i juleforberedelsene; fra alle innkjøp som skal gjøres, kaker og annen mat som skal tilberedes og kriker og kroker som skal rengjøres. Fra mitt økonomiske ståsted der ute i regnet, trøster jeg meg med at magasinene nå blir fylt opp med vann og at det er gunstig for strømprisene. Det er ikke til å unngå at desember måned fører med seg heftig bruk av elektriske julelys, både inne og ute, og ellers andre apparater. Jeg har sågar en elektrisk syvarmet lysestake stående i vinduskarmen, og den fungerer godt som fingervarmer. I hvert fall når jeg tar meg tid og råd til å sette støpslet inn i stikkontakten. Det kommer så vel med at BKK arrangerer gratiskonsert. I en årrekke har min lokale strømleverandør, og som jeg har hatt et langt og trofast kundeforhold til, hvert år før jul avholdt julekonsert for byens innbyggere, til inntekt for trengende. Dem som ønsker det, kan allikevel gi en slant penger etterpå. I år går overskuddet til Kirkens Bymisjon. Underveis til kirkedøren som er målet, må jeg gi avkall på den hvite stokken for en stakket stund. Den tar min ledsagerske hånd om, for her gjelder det å ha begge hendene frie. Jeg får stukket et plastkrus med varm gløgg i min høyre hånd og to pepperkaker i min venstre hånd. Når jeg får tilbud om enda en pepperkake, takker jeg nei til den. Det er da tross alt bunn i fattigfolk også. Jeg hiver i meg den hete drikken. Inni meg roper jeg bonski og rekker frem det tomme kruset. Ingen får jo uansett ha med seg drikkevarer inn i kirken, så da spiller det liten rolle at jeg kan tenke meg påfyll. Dem av oss som har noe igjen, må tømme det ut før de trår over dørterskelen.

Inne i kirkerommet blir det trangere og trangere om saligheten etter hvert som klokken nærmer seg 17.30, og vi klumper oss sammen som best vi kan langs benkeradene. Mitt bekjentskap og jeg sitter ganske langt bak. En dame fra BKK, men som i denne sammenheng er så lite betydningsfull for meg, at jeg ikke husker navnet hennes, ønsker oss velkommen, før hun overlater ordet til høyere makter. Kåre Conradi er kveldens konferansier. Han har vært forlover for Ari Behn, mannen som er gift med prinsessen som driver engleskole i landet vårt. Märtha Louise har deltatt før, men ei denne gang. Artister som Tina Taule, Aurora Aksnes og Oslo Gospel Choir opptrer. De er både kjente og ukjente for meg. Det blir mye sang om engler. Etter min bedømning, er det de engelske tekstene som trekker ned. Norsk jul skal kun inneholde norske julesanger. Basta. Til slutt er det publikum sin tur til å gi sitt bidrag, hver med sitt nebb. Vi synger ”Deilig er jorden”.

Nå kan det diskuteres om jorden er deilig. Deilig er det i alle fall at det har sluttet å regne når vi kommer ut. Værmannen på lokalradioens morgensending, får rett i sin spådom om oppholdsvær ut på ettermiddagen, kan man si. Dem som har bedt til vår Herre om tørrere klima, har blitt bønnhørt.

God jul!